Verdiskaping gjennom et åpent digitalt samfunn

Estimert lesetid: 13 minutter

I dag ligger enorme mengder data ubrukt bak digitale gjerder. Ved å åpne for trygg og tillitsbasert datadeling kan både bedrifter, kommuner og innbyggere skape ny verdi, effektivisere tjenester og bidra til et mer rettferdig, bærekraftig og datadrevet samfunn.

Data er en sentral driver for utvikling, innovasjon og verdiskaping. Global konkurranse og utfordrende kommuneøkonomi, øker behovet for effektivisering, digitalisering, automatisering og datadrevet styring, noe som gjør privat og offentlig sektor avhengig av tilgang til gode datagrunnlag. Utviklingen innen kunstig intelligens forsterker dette behovet ytterligere.

• Les også: Data Spaces for Dummies

Til tross for at datamengden i samfunnet øker raskt, utnyttes kun en brøkdel av verdien dataene kan gi. For å høste verdi av data må en først kombinere og analysere data, som ofte kommer fra ulike systemer og organisasjoner. Data må altså hentes fra ulike kilder for å skape verdi. Det kan innebære deling på tvers av landegrenser, mellom selskaper, mellom sektorer, mellom offentlige og private aktører – eller bare mellom avdelinger i én og samme virksomhet. Og det er nettopp her utfordringene oppstår. For selv om viljen til å utvikle nye datadrevne løsninger er stor, finnes det en rekke barrierer som gjør deling og samhandling vanskelig. Mangel på tillitt, samt tekniske, semantiske, juridiske og organisatoriske barrierer gjør at data i praksis blir innelåst, noe som gjør at store verdier ikke realiseres.

Utfordringer ved dagens datadeling

Det finnes mange tekniske løsninger for lagring, analyse og deling av data. Virksomheter med nok ressurser kan bygge egne systemer med dataoverføringsintegrasjoner, eller bruke sentraliserte dataplattformer og globale skytjenester fra internasjonale «hyperscalers». Disse løsningene er kraftige og fleksible, men skaper avhengighetsforhold og lock-in-effekter. Når data og infrastruktur først er bygget inn i én leverandørs økosystem, blir det både krevende og kostbart å flytte til en annen. Dette fører til økende maktkonsentrasjon i markedet, der få aktører kontrollerer store deler av datainfrastrukturen.

For små og mellomstore virksomheter gjør dette datadeling særlig krevende. Ulike datasystemer og manglende standarder for metadata og API-er fører til at informasjonen ikke «snakker sammen», og integrasjoner blir ressurskrevende. Dette er i praksis et spørsmål om manglende interoperabilitet – evnen til at systemer og data kan samhandle på tvers av virksomheter, sektorer og teknologier. Selv når teknologien fungerer, oppstår semantiske utfordringer med ulike begreper, kodeverk og datakvalitet.

De juridiske utfordringene forsterker bildet. Tolkningen av personvernregelverk varierer mellom land og sektorer, og det er uklart hvem som eier data og hvem som har ansvar ved misbruk. Sektorlover innen helse, energi og finans legger ytterligere begrensninger. Fordi avtaler om datadeling må forhandles hver gang, blir prosessene tunge og langsomme. Uavklarte rettigheter og ansvarsforhold skaper usikkerhet – og dermed tilbakeholdenhet.

Økonomisk er barrierene like tydelige. Kostnadene ved å samle inn, strukturere og dele data er synlige fra start, mens gevinstene ofte er langsiktige og avhengige av andres deltakelse. Det finnes få forretningsmodeller som belønner samarbeid om data, og dagens markedslogikk premierer hemmelighold fremfor deling.

Organisatorisk mangler mange virksomheter strategi, struktur og kompetanse for datadeling. Siloorganisering og tradisjonelle arbeidsformer binder data til enkeltavdelinger, og manglende tillit gjør det tryggere å beholde enn å dele.

Avhengigheten av sentraliserte plattformer, kombinert med tekniske, juridiske og økonomiske barrierer for deling av data, fører til et mer udemokratisk digitalt marked, svekket innovasjon og redusert nasjonal forhandlingskraft. Denne utviklingen utfordrer digital suverenitet og gjør virksomheter og samfunn mindre i stand til å styre og utnytte egne dataressurser. Det reduserer evnen til å utvikle datadrevne løsninger og flytter verdiskapingen ut av landet. Samtidig øker risikoen for digitalt utenforskap – særlig for små kommuner og virksomheter uten ressurser eller kompetanse til å delta i de datadrevne økosystemene som nå vokser frem. Som økonomen og tidligere greske finansminister Yanis Varoufakis uttrykker det, beveger vi oss mot en form for technoføydalisme, der makt, verdier og kontroll over data konsentreres hos noen få teknologigiganter, og resten av samfunnet reduseres til digitale leietakere i deres økosystemer.

Det åpne digitale samfunnet og infrastrukturen bak

For å motvirke utviklingen mot et stadig mer sentralisert digitalt landskap, trengs et åpent digitalt samfunn – et økosystem der data kan flyte trygt og kontrollert mellom aktører uten at verdiskapingen samles hos noen få. Et slikt system kan sammenlignes med naturens økosystemer: Mange arter, organismer og ressurser som sameksisterer, er gjensidig avhengige og bidrar til helhetens bærekraft. I naturen fører mangfold til robusthet – og det samme gjelder i digitale økosystemer. Når mange virksomheter, offentlige etater og teknologileverandører kan samhandle på like vilkår, bygges et mer robust og rettferdig digitalt samfunn.

Et åpent dataøkosystem gjør det mulig å utnytte verdien av data på tvers av sektorer og domener, innenfor rammer som sikrer datasuverenitet, tillit og gjensidig verdiskaping. I stedet for at data samles på én plattform, forblir de hos den som eier dem, mens teknologisk og organisatorisk infrastruktur muliggjør sikker deling når behovet oppstår. Dermed kan verdiskaping skje i samspill, ikke i isolasjon.

I Norge ser vi konturene av dette gjennom initiativer som Digdirs «Felles økosystem», som skal gjøre digital samhandling enklere, tryggere og mer effektiv på tvers av offentlig og privat sektor. Målet er å bygge en felles digital grunnmur som reduserer dobbeltarbeid, øker gjenbruk og legger til rette for innovasjon. Dette arbeidet er et viktig steg mot et åpent digitalt samfunn – der data, tjenester og infrastruktur fungerer sammen på tvers av virksomheter og sektorer.

Data spaces utgjør infrastrukturen som gjør slike åpne dataøkosystemer mulig. Et data space er et trygt, strukturert og tillitsbasert digitalt økosystem hvor flere aktører kan dele og bruke data sammen – uten at noen mister kontrollen over sine egne data. De er ofte knyttet til en bestemt sektor som mobilitet, energi, industri eller helse. Her kan virksomheter dele og bruke data basert på felles regler og tillitsmekanismer uten å miste kontrollen over egne data. I stedet for at data flyttes til en sentral database, lar data spaces dem forbli der de er, men gjør dem tilgjengelige gjennom standardiserte og sikre grensesnitt. Hver deltaker beholder eierskap og bestemmer hvordan data kan brukes, mens strukturen legger til rette for samhandling på tvers.

Et åpent dataøkosystem består dermed av mange slike data spaces – hver med egne roller og regler, men som sammen danner et helhetlig og modulært system. Denne modulariteten gjør at økosystemet kan vokse og utvikles over tid, på samme måte som naturlige økosystemer utvikler nye relasjoner og balansepunkter når miljøet endres.

Dataøkosystemet skaper verdi både økonomisk og samfunnsmessig. Det legger til rette for innovasjon, nye forretningsmodeller og effektiv ressursbruk. Samtidig styrker det digital suverenitet fordi data forblir under nasjonal og organisatorisk kontroll. For offentlig sektor kan dette bety mer målrettede tjenester, bedre beslutningsgrunnlag og reduserte kostnader. For næringslivet kan det bety tilgang til dataressurser som tidligere var utilgjengelige – og dermed nye muligheter for vekst.

På samfunnsnivå bidrar åpne dataøkosystemer til et mer rettferdig og inkluderende digitalt samfunn. De reduserer avhengigheten av globale teknologigiganter, fremmer samarbeid og sikrer at verdien av data fordeles bredere. I stedet for et digitalt føydalsamfunn kan vi bygge et digitalt fellesskap – der data er en delt ressurs, og verdiskapingen skjer gjennom samarbeid, ikke dominans.

Veien mot et felles digitalt Europa

Mens Norge ennå er i startfasen med å etablere et helhetlig rammeverk for datadeling, gjennom Digitaliseringsstrategien og arbeidet med «Med lov skal data deles», pågår det i Europa en omfattende utvikling av data spaces på tvers av sektorer og land.

Utgangspunktet er EUs datastrategi, som har som mål å skape et felles europeisk digitalt indre marked – der data kan flyte fritt mellom medlemsland, sektorer og virksomheter, innenfor klare rammer for tillit, sikkerhet og suverenitet. Dette er ikke bare en teknologisk satsing, men et politisk og økonomisk prosjekt som skal styrke Europas evne til å skape digital verdi på egne premisser.

• Les også: Norge og Europas tapte datasuverenitet

I løpet av få år har det blitt etablert et stort antall data space-prosjekter i Europa, innen områder som helse, energi, industri, landbruk og mobilitet. Et av de mest kjente eksemplene er Mobility Data Space i Tyskland, som samler offentlige og private aktører for å dele mobilitetsdata på en trygg og strukturert måte. Her kobles data fra transport, logistikk, byplanlegging og kjøretøyteknologi sammen for å utvikle nye tjenester og forbedre samferdsel. Lignende initiativer vokser frem i stadig flere land, og danner til sammen et europeisk nettverk av sammenkoblede data spaces.

Utviklingen støttes av flere sentrale europeiske initiativer og organisasjoner som hver tar for seg ulike sider av infrastrukturen: Gaia-X bygger felles prinsipper for tillit og datasuverenitet, FIWARE utvikler åpen kildekode og verktøy for interoperable løsninger, Data Spaces Support Centre (DSSC) samler og deler kunnskap på tvers av prosjekter, mens International Data Spaces Association (IDSA) og Big Data Value Association (BDVA) arbeider med standarder, arkitektur og verdiskaping. Sammen utgjør disse initiativene et økosystem av teknologiske og organisatoriske rammeverk som gjør datadeling mulig i praksis – på en måte som ivaretar både konkurranseevne og rettferdighet.

I tillegg deltar en rekke europeiske departementer og offentlige myndigheter aktivt i styrer og rådgivende råd knyttet til disse initiativene. Der bidrar de til å utforme politiske føringer, sikre forankring i nasjonale strategier og bygge bro mellom teknologisk utvikling, regelverk og samfunnsbehov. Denne tette koblingen mellom myndigheter, industri og forskningsmiljøer er en viktig årsak til at Europa nå beveger seg raskt fremover i utviklingen av et felles digitalt økosystem.

Finansieringen av denne utviklingen kommer fra flere europeiske programmer. Horizon Europe har de siste årene vært den viktigste ordningen for forskning og innovasjon (FoU), og har bidratt til å utvikle de konseptuelle og teknologiske grunnlagene for data spaces. De siste fire årene har DIGITAL Europe også blitt en sentral støtteordning – med et tydeligere fokus på implementering og etablering av digital infrastruktur. Mens Horizon-programmet støtter prosjekter med høyere forskning og innovasjonsgrad, støtter DIGITAL Europe utrulling og skalering i praksis. Denne overgangen illustrerer hvordan Europas digitale infrastruktur nå har modnet fra forskningsfase til praktisk realisering.

Verdens geopolitiske og økonomiske situasjon gjør utviklingen svært viktig. Økende usikkerhet, teknologisk avhengighet og geopolitiske spenninger krever digital robusthet og samarbeid. Data spaces er i ferd med å bli en grunnpilar for hvordan vi i fremtiden skal samarbeide, utveksle kunnskap og skape digital verdi – på en måte som styrker demokratiet, tilliten og den teknologiske selvstendigheten.

Utviklingen i Europa skjer nå, og Norge har en unik mulighet til å ta del i den. Hvis vi handler raskt, kan vi bidra til å forme den europeiske dataøkonomien – ikke bare tilpasse oss den. Data spaces gir oss verktøyet til å bygge et åpent digitalt samfunn, der verdiskapingen forblir hos fellesskapet, og hvor samarbeid blir den viktigste motoren for fremtidens innovasjon. Senter for datadrevet innovasjon jobber for å mobilisere norske aktører til å bli en del av denne bevegelsen.

Artikkelen er skrevet med støtte fra kunstig intelligens.